Når jeg kommer inn i butikken er jeg ofte utålmodig og kan sikkert virke brysk. Hvis jeg ikke ser noen som jobber der kan jeg få meg til å rope «Hallo, er det noen som jobber her?».
Jeg ser at noen blir sure av det. Jeg ser at noen misliker når jeg stiller spørsmål om varen eller viser skepsis. Være så snill. Ikke bli sur. Ikke ta det personlig. Du må ikke se forurettet og indignert på meg. Vær vennlig og imøtekommende. Ikke ta igjen. Kanskje skyldes min irritasjon følelsen av å ikke ha kontroll, ikke skjønne situasjonen. Irritasjonen skyldes også at jeg har forventninger når jeg går inn i butikken, på restauranten, på legekontoret og alle steder jeg skal ha et produkt eller tjeneste. Jeg forventer å bli sett og anerkjent, til gjengjeld vil jeg gi deg mine penger og lojalitet.
Jeg var nylig innom urmaker Bjerke på Karl Johan for å levere en klokke til service, slik det anbefales at man gjør med jevne mellomrom. Hva koster det, spurte jeg. 6300 kroner. Hva??? Det er jo nesten like mye som jeg ga for klokken i sin tid. Det er omtrent like dyrt som å levere en hel bil på service! Ja, sånn var det bare, var svaret, og dessuten hadde sveitserfrancen blitt dyrere. Det ble ikke noe bedre da jeg spurte om hvor lang tid denne standardservicen ville ta. 10 uker!! Før jeg gikk fikk jeg følgende beskjed: «Vi ringer hvis det blir dyrere!» Da jeg så på kvitteringen jeg hadde fått med sto det «Overhales, OK til kr 6300». Den teksten ga meg følelsen av å ha akseptert overpris, selv om det sikkert er like dyrt for alle andre også. Riktig kundebehandling på meg hadde vært å si: «Ja, det er virkelig blitt dyrt, men dessverre sånn er det.» Jeg ønsket sympati og forståelse. Jeg fikk et irritert blikk. Og en dårlig følelse.
Når jeg kommer inn i en butikk liker jeg å bli sett. Selv om du står opptatt med en annen kunde skal du vise at du har sett meg. Da slapper jeg av og kan vente og være ganske tålmodig, for jeg vet at jeg «har en plass i køen». Hvis du ignorerer meg, forlater jeg butikken, hvis jeg ikke absolutt må handle hos akkurat deg.
Jeg var nylig for første gang på Rikshospitalet. Jeg kjørte bil dit. Rikshospitalet med tilliggende bygninger viste seg å være stort som en by og for meg begynte frustrasjonen allerede da første skilt med «parkering besøkende» dukket opp. Det viste seg å være ca 1 km fra dit jeg skulle. Etter mye om og men kom jeg i riktig garasje, rett under inngangspartiet. Da jeg kom inn foreslo jeg for damen i resepsjonen at det burde informeres om parkering i skrivet jeg hadde mottatt. Og her kommer jeg til poenget: Hun svarte: «Nei, dessverre. Det er umulig. Dette er et standardskriv». Dessverre får denne innstilligen også frem det verste i denne kunden. For det må jo kunne være mulig å si: Ja, selvfølgelig bør det stå noe om hvordan man kan kjøre bil hit og parkere. Det skal jeg ta videre.
Jeg liker butikker og servicesteder hvor medarbeidere har myndighet eller initiativ til å ta affære på egenhånd. Medarbeidere uten myndighet vitner om dårlig ledelse, og det liker jeg heller ikke.
Jeg er opptatt av at lojale kunder skal honoreres. Dessverre har mange mye mer fokus på nye kunder, for eksempel banker, forsikringsselskaper og treningssentre. Kjære Elixia. Hjertesukk fra en oversett kunde. Men det får bli en annen gang.
Jeg er en krevende kunde. Men jeg er også en drømmekunde. Jeg bestemmer meg veldig raskt, så jeg sløser ikke med tiden din. Jeg er lojal når jeg blir behandlet bra og da snakker jeg positivt om deg til andre. Og ikke minst: Jeg bruker penger.
Din service mot mine penger.
Vivi-Ann Hilde, partner i Considium.
Jobber med salg og ledelse.