Kjersti Mo, ansvarlig redaktør og direktør i Egmont Publishing, har provosert Norsk Journalistlag og deres leder Thomas Spence. Egmont omorganiserer og etablerer en pool med journalister som skal levere stoff til flere av selskapets blader i stedet for å være fast tilhørende et enkelt blad.
Mediebransjen sliter med økonomien i overgangen fra papir til digitale medier. Det store spørsmålet er hvordan mediene skal sikre inntekter og lønnsomhet i fremtiden, samtidig som de lager et produkt som er så bra at leserne er villige til å bruke tid på det.
At journalistlaget misliker Egmonts nye organisering er ikke overraskende. Mange hevder at fagforeninger generelt er skeptiske til endringer og er til for å beskytte sine medlemmers privilegier.
For hvem vil vel ikke være fast ansatt? Hvem vil frivillig konkurrere om oppdrag med kolleger i samme selskap? For ikke å snakke om med eksterne. Ikke mange, tror jeg. Kanskje kommer det i tillegg krav til økt produktivitet. Nei takk!
Turbulensen i mediemarkedet gir journalistlaget mye å jobbe med. I Egmont-saken trekker lederen i laget kvalitetskortet og skremmer med dårligere kvalitet hvis journalistene ikke er fast ansatt. Journalistlaget representerer profesjonelle skribenter. Deres uro over kvaliteten er forståelig. Sosiale medier og bloggere har endret definisjonsmakten for hva som er godt nok til å publiseres og av hvem. Det er ikke rart at kvaliteten varierer i det nye mediebildet.
Men fast ansettelse er heller ingen garanti for kvalitet. Medieselskapene må alltid ha kvalitet i fokus. At innholdet appellerer til leseren er en forutsetning for å lykkes. Uten lesere, ingen inntekter.
For mange år siden var jeg i mediebransjen. Jeg var produktsjef for et ukeblad og hadde blant annet ansvar for å bestille opplaget fra trykkeriet hver uke. På den tid var det mange norske trykkerier, men vi var pålagt å bruke konsernets eget trykkeri. Enkle regnestykker viste at det var mulig å trykke billigere andre steder. Da hadde vi ikke engang vurdert trykking i utlandet. Motstand mot endring utsatte beslutningen om å finne billigere alternativer. Men utviklingen har gått sin gang, og i dag trykkes ikke lenger mange blader i Norge.
Endringer er ubehagelige. Hvis vi kan velge, takker de fleste av oss nei til endringer, eller vi utsetter å gjøre dem inntil de tvinger seg frem av seg selv.
Alle bedrifter har og er del av en verdikjede. I verdikjedeanalyser ser man på hver del av kjeden. Tilfører den verdi? Kan bedriften kjøpe noe eksternt til lavere pris og med tilstrekkelig kvalitet, eller lønner det seg å ha hånd om prosessen selv? Kan prosessene utføres på andre måter? Skal noen aktiviteter kuttes helt ut?
Støttefunksjoner som it, regnskap og kantinedrift er eksempler på deler av verdikjeden bedrifter ofte outsourcer fordi de venter å få utført dette billigere og bedre eksternt.
Mediebransjen har lang erfaring med å bruke eksterne bidragsytere for å produsere blader. Når Egmonts omorganisering vekker så kraftige reaksjoner, kan det være fordi fast ansatte journalister ser seg selv som den viktigste delen av verdikjeden.
Jo større makt en yrkesgruppe har, jo vanskeligere er det å få til endringer. Makt har gjerne de som jobber med selskapets kjerneleveranse og som kan forårsake krise hvis de nedlegger arbeidet. Makt gjør at de kan stille spørsmål til endringer, som for eksempel fast ansettelse: Tenk om ikke sykehusene hadde egne leger. Tenk om flyselskapene ikke hadde egne piloter. Tenk om teatrene ikke hadde egne skuespillere. Tenk om medieaktørene ikke hadde egne journalister. Eller?
Omorganiseringer og endringer er krevende saker. Noen ganger svarer de til forventningene, andre ganger ikke. Men ett er sikkert: Den visse død venter selskaper som ikke kontinuerlig leter etter bedre og mer lønnsomme måter å drive butikken på.
Dette innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 9.april 2015.
Du er velkommen til å ta kontakt! 